Jeg mener noe

Denne bloggen blir veldig mye om skriving og bøkene mine, og om lite annet. I utgangspunktet var det også meningen at det skulle være slik. Men jeg ser nå at dette kanskje gjør bloggen litt ”blodfattig”. Jeg vil tro at litt av poenget med at en forfatter har en blogg også skal være at de som leser bloggen skal få anledning til å bli kjent med den personen som forfatteren er. De som kjenner meg vet at jeg er en person med meninger om det meste. Jeg har i perioder vært veldig politisk engasjert og i jobbsammenheng har jeg alltid vært veldig opptatt av fagforeningsarbeid. Derfor tror jeg også at det er på tide at jeg begynner å ”utvide” denne bloggen litt til å skrive om også andre ting som opptar meg enn bare skriving og bokserien min.

Det er vanskelig i disse dager å ikke være opptatt av krigen i Midtøsten. Det som slår meg er at det ofte virker som om menigmann har sterke meninger på enten ene eller andre siden av konflikten, mens de som ”sitter på toppen” virker veldig redde for å ta et klart standpunkt.

Jeg kan forstå hvorfor Israel føler det nødvendig å gjøre det de gjør, men på samme tid mener jeg at de går alt for hardt fram. ut fra det som blir presentert i media, ser Gaza snart ut til å bli et blodbad – og hvis ikke palestinerne blir drept direkte av Israels våpen så vil de sulte i hjel eller dø av andre årsaker pga mangel på mat og medisiner.

Enhver krig vil medføre sivile tap, og enhver krig vil være rå og brutal – og enhver krig vil fremme mer hat og vold.

Det kan fort blitt veldig lettvint å sitte i Norge og være forståsegpåer i et land som ikke har opplevd krig på over 60 år. Det er lett å synes synd på Palestinerne som blir skutt på mens de er trengt opp i et hjørne og ikke har noe sted å unnslippe – og det er lett å være sint på Israel fordi de som er så overlegne i styrke fullt ut bruker denne rå makten til å drepe ikke bare de de karakteriserer som terrorister men også uskyldige barn, kvinner og menn.

Jeg prøver å forestille meg hva jeg selv ville ha følt eller ment hvis jeg hele mitt liv hadde vokst opp med at folk som var mot Norges eksistens skulle, tilsynelatende fritt, få lov til å bruke svenske landområder til å sende raketter inn i Norge. Kanskje ikke raketter som dreper mange om gangen, men allikevel måtte jeg leve med den stadige angsten – også for selvmordsbombere som stadig ville snike seg over grensen. Ville jeg ikke da kreve at regjeringen min skulle gjøre noe for å løse dette? Ville jeg ikke bli sintere og mer hatefull for hvert år som går? Og ville jeg ikke kanskje til slutt ende med å tro at det å bombe Sverige sønder og sammen ville være den eneste løsningen?

Også prøver jeg å tenke på hvordan det må være å være barn og ungdom på Gazastripen. Å vokse opp med en stor, sterk fiende på andre siden av muren, som kontrollerer livet mitt på alle mulige måter. Jeg ser desperasjonen hos mine foreldre fordi de ikke klarer å garantere en framtid, fordi alle de tingene som regnes som menneskerettigheter mangler. Jeg vokser opp med dette og en dag går denne store, sterke fienden til angrep, de bomber og dreper på alle kanter rundt meg, besteforeldre – foreldre – søsken dør. Men jeg overlever og jeg husker. Ville jeg ikke da bli sintere og mer hatefull for hvert år som går? Ville jeg ikke bli så sulten på min egen form for rettferdighet at jeg til slutt ville ha tenkt at enhver skade jeg kan påføre fienden må være av det rette?

Jeg veit ikke hva jeg ville ha tenkt eller følt i noen av scenariene ovenfor, fordi jeg ikke har opplevd noe som ligner en gang. 

Men det jeg blir mer og mer sikker på er at krig ikke løser noen problemer i det hele tatt. Det å bombe noen for å få fred er som å bare behandle symptomene for en sykdom uten å utrede sykdommen nærmere og behandle den en gang for alle. Jeg forstår Israels frustrasjon og behov for å gjøre ”noe”, men denne krigen vil bare gi grobunn for mer hat, ikke bare i Gaza, men i hele regionen, kanskje i store deler av verden. Og dette hatet vil føre til nye konflikter igjen på et senere tidspunkt. For den eneste måten jeg kan se at krig skal fungere som mate til å skape fred er hvis man går til krig med det mål for øyet å utrydde alle – absolutt alle – på den andre siden for da vil det ikke være noen igjen som kan hate. Og jeg kan ikke tro at det er det Israel mener å gjøre, spesielt ikke Israel med den historien som jødene har. Så denne krigen vil ikke løse noen ting. Når Israel kanskje trekker seg tilbake om en stund vil krigen ha dempet symptomene for en periode, men de bakenforliggende årsakene vil fortsatt være der. Derfor er denne, og andre kriger, feil.

I dette årtusenet hvor mennesket har vandret på jorden så lenge og utviklet seg så langt burde vi snart være i stand til å lære av våre feil. Og krig er aldri rett.

Nei, jeg har ingen løsning på situasjonen i Midtøsten. Hadde jeg hatt det hadde jeg sikkert brukt tiden min på andre ting enn å skrive bøker fra vikingtiden.

Men jeg er overbevist om at krig aldri vil være veien til fred, og hvis vi starter med å stryke krig av lista over potensielle løsninger og sier at det har vi prøvd og det har ikke fungert – så kanskje – bare kanskje vi har beveget oss et skritt nærmere mot det som må være løsningen, men som bare ikke ser ennå.