Privilegert

Da har jeg sendt et nytt utkast av bok nr 5 til redaktøren min og jeg tror den er blitt mye bedre. Ofte er det kanskje ikke de helt store endringene som skal til for at en historie skal flyte mye bedre, eller bli mer interessant.
Jeg føler meg så privilegert, ikke bare fordi jeg får lov til å utgi bøkene jeg skriver, men fordi dette også betyr at jeg får lov til å jobbe sammen med en redaktør. Jeg har en annen person som er mer enn villig til å lese bøkene mine og gi meg verdigfulle tilbakemeldinger på hvordan ting kan bli bedre, og jeg liker det så godt.

Da jeg studerte i England i 06/07 og tok Mastergraden min i Creative Writing (kreativ skrivning) ble jeg vel egentlig litt bortskjemt med dette at vi hadde arbeidsgrupper flere ganger i uken. Disse gruppene besto av 4 – 6 personer, og før vi møttes i disse gruppene hadde vi alltid utvekslet noe vi hadde skrevet – og deretter satte vi oss ned og kritiserte hverandre. Og med kritikk her mener jeg altså både godt og dårlig. Vi pleide alltid å starte med det som fungerte, for deretter å gå videre til de vi følte ikke var så bra. Dette er en så veldig lærerik måte å jobbe på. Det er ikke bare verdifullt det man får i tilbakemeldinger fra andre, men også dette at man må sette seg ned og se kritisk på noen andres arbeid, det er mye å lære av det. Man ser hva andre gjør som fungerer og hva som ikke fungerer så godt.

Da jeg kom tilbake til Norge savnet jeg dette veldig, og få detaljerte tilbakemeldinger på det jeg skreiv. Jeg har noen venner som er prøvelesere av bøkene mine, men siden dette er mennesker som også har fulltids jobber ved siden av kan jeg aldri forvente at de skal gi fullstendig detaljerte tilbakemeldinger på hva som kan forbedres og hvilke avsnitt som kan omskrives osv. Men dette gjør redaktøren min – og det gjør at jeg er så privilegert.